Per-Arne
Samtykke - et både / og?
Tekst og foto: Gunn-Marit Uverud.
Kongsberg er hjembyen min. Jeg er født her. Jeg har født her. Jeg har vært bruker av Kongsberg DPS. Jeg har en bror - som jeg også er verge for - med Downs syndrom som var en av de første som fikk egen bolig på kongsberg - etter realiseringen av HVPU-reformen Og, ja... jeg er veldig, veldig glad i - og stolt av byen "min".
Som mange andre følger jeg dekningen av rettsaken etter tragedien som skjedde 13.oktober.Som så mange andre undrer jeg på om slike tragedier kunne vært unngått hvis vi som samfunn hadde gjort noe anderledes...? Og som mange andre har jeg vondt av de pårørende til de etterlatte OG til gjerningspersonen.
Broren min venter- ute - ofte i timer på arbeidsdrosja - hele året
Det er torsdag. Arbeidsstedet til broren min er stengt. Det er julaften. Og for broren min er det vanskelig å forstå at han ikke skal på jobben. Det er torsdag.
Broren min har Downs syndrom. Broren min er opptatt av rutiner. Broren min -og jeg begynner å bli godt voksne. Pandemien gjorde det forutsigbare uforutsigbart -ekstra sterkt for ham .
Julaften møter jeg en stivfrossen kar med rim i øyenbrynene og fortvilelse i stemme og kropp. Han venter på ei drosje som ikke kommer. Han har stått ute og venta i timer da jeg kommer. I hans verdensbilde er det en vanlig torsdag.
Bruk av munnbind under pandemien skapte frusterasjoner for Per-Arne
Personalet må forholde seg til lovverket - ser den
Personalet i den tilrettelagte boligen er dyktige folk som gjør så godt dem kan ut fra det lovverket de har og forholde seg til.
Broren min er samtykkekompetent. De siste åra har han ikke ville vente på drosja inne i leiligheten sin. Han har gått ut tidligere og tidliger om morgen - for å vente.. på parkeringsplassen. Som søster og verge kjenner jeg på ambivalens. Til tider stor ambivalens.
Jeg ER takknemlig for at han kan bestemme hvordan han vil ha det i hverdagen. Om han vil dusje i dag eller i morgen , gå søndagstur eller rett og slett sitte med kaffekoppen foran tvskjermen. Samtidig kjenner jeg på at det er vondt å se at han - nettopp på grunn av sin "samtykkekompentasjon" - ender opp med å fryse.
Jeg ønsker absolutt ikke å henge ut de dyktige fagfolka som har arbeidsdagen sin i en bolig eller har psykiske utfordringer. De har et regelverk å forholde seg til , og grensegangene for når man av helsemessige årsaker må/kan gripe inn - er en utfordring. Ser den. '
I rollen som søster og verge tenker jeg alikevel at det i visse tilfeller må kunne kan la seg gjøre å kanskje tenke om det finnes andre alternativer, møte "beboeren/pasienten" på en "ny" måte som kan gi et annet utfall ?
Jeg har snakket med flere pårørende til personer med funsksjonsnedsettelser som kan vise til lignende erfaringer. Jeg kjenner også til personer innen psykisk helsevern som har blitt ussatt for tvang på en slik måte at de har tatt skade av det i ettertid....så jeg skjønner absolutt at dette er en kompleks problemstilling.
Jeg følger spent med på rettsspsykiater Randi Rosenqvist og ekspertutvalget sitt arbeide med å evaluere lovendringen som kom i 2017.