Tekst og foto : Jorun J. Tandberg

Det å gi ut bok, er en forunderlig prosess. Det er mange overveielser underveis, og å våge å stå fram med sin erfaringsverden så å si projisert på et lerrett ved hjelp av sin formuleringsevne og språkbruk, har krevet mye mot.

Nå etterpå, gir det avkastning jeg ikke har kunnet forestille meg på forhånd. Ikke i form av penger, men i form av tilbakemeldinger som overrasker meg og som videre utvider min erfaringsverden. Det er veldig verdifullt.

En av tilbakemeldingene kom fra min klubbrådgiver i 4H, sammen med et minne i form av et avisutklipp. Han hadde lest boka mi og kom med en oppfordring om å skrive mer. Akkurat det ga inspirasjon til dette blogginnlegget. Som dere skjønner, satte jeg stor pris på det.

Tankene gikk bakover i tid, jeg husker at det den gangen var premiering på beste oppgave på høstfesten, og at jeg ikke utmerket meg på noen som helst slags måte der noen gang.

Jeg husker at min glede over ord og dikt fikk utløp gjennom at jeg ofte leste dikt på underholdningen på høstfesten. Tenk det hadde vært ei 4H oppgave som het «skriving»!

Jeg lærte mye i 4H, det var trygge rammer for grunnleggende læring som jeg har hatt stor nytte av senere i livet. På veggen min hjemme har det hengt 4 plaketter, alle som har tilhørt huset har fullført 4H-løpet. Nå henger bare min mann og min sin igjen.

I min oppvekst var det ikke så mye ros og tilbakemeldinger.

På skolen orienterte vi oss i stor grad etter «hvor mange riktig» på prøvene og etterhvert etter karakterer. Da jeg kom på videregående fikk jeg en lærer som lot meg forstå at jeg hadde ressurser. Spesielt fikk jeg gode tilbakemeldinger på stiler og skrevet arbeide, jeg har tatt vare på stilbøkene mine fra videregående, og i skriveprosessen har jeg faktisk hatt nytte av den oppmuntring og de kloke tilbakemeldingene hun skreiv til meg på stilene.

For noen år siden ryddet vi mine foreldre sitt hus, og da fant jeg masse jeg hadde skrevet. At min far, som ikke så ofte ga ros, hadde tatt vare på noe, gjorde inntrykk. Jeg fant talen jeg hadde skrevet til hans 50-årsdag i «tegneboka» hans, det var lommeboka han hadde de største sedlene i den gang man måtte i banken for å ta ut penger og vi hadde et litt annet forhold til å bruke penger enn i dag. Da pappa ble 50, var jeg 8 år. Å finne dette, gjorde noe med meg. Jeg begynte å tro at det som aldri var nevnt, hadde betydd noe allikevel, og jeg fikk større selvtillit i skrivingen. Jeg begynte å kunne like noe av det jeg selv hadde skrevet, og turte å dele det.

På boklanseringen kom min lærer fra videregående. Hun var med og fargela begivenheten. Det gledet meg stort. Jeg håper vi i dag er flinkere til å heie hverandre fram. At det er voksne som kan se ressurser hos barna og hjelpe talenter fram, også der talentene er litt mindre vanlige og vanskeligere å få øye på. Ressurser finnes hos alle, det spørs bare på øyet som ser.

For i motsetning til mitt minne om mestring med ord, som jeg ikke forsto før jeg var godt voksen, står et annet minne fra barneskolen. Minnet om gymtimer der de flinkeste «alltid» valgte lag, og jeg sto igjen til sist, og ytringen til den som valgte laget ikke alltid var så veldig positiv.

Enda den dag i dag har jeg stor motvilje mot alt som har med idrett å gjøre. Men jeg liker å være aktiv, og jeg er fornøyd for å ha funnet min mestring. Og så er det så godt å bli husket! Og i denne sammenheng var det av min gamle klubbrådgiver i Kløver 4H.