Per-Arne rekker opp handa for at han klarte å pusse opp badet sitt etter 23 år som sjølveier. Foto: Gunn-Marit Uverud
«Who we are, what we'll do and what we won't"»
Tekst: Gunn-Marit Uverud
Kjære kommunestyremedlem
Leserinnlegg i laagendalsposten 12.05.2021 av Ragnar Skaug
19. mai skal du ta stilling til om det skal settes i gang å bygge omsorgsboliger på Skavanger.
I utgangspunktet et flott tiltak, men som dessverre for en del av oss foreldre bare blir helt feil.
«My father said, "Son, we're lucky in this town, it's a beautiful place to be born»
Saken har allerede vært behandlet av Utvalg for helse og sosial, de gikk samlet inn for rådmannens innstilling.
«It just wraps its arms around you, nobody crowds you and nobody goes it alone»
Jeg fulgte med på dette møtet. Og ble så inderlig skuffet. Skuffet fordi ingen av utvalgets medlemmer syntes helt ut å forstå hva som må til for at de med en funksjonsnedsettelse skal kunne delta i livet på lik linje som alle oss andre.
Hva som må til for at vi skal kunne oppnå reelt likeverd, ikke bare nøye oss med gode intensjoner om det.
Den prosessen er nok et langt maratonløp.
«You know that flag flying over the courthouse means certain things are set in stone»
Men kan du ikke starte med å undersøke litt om hvordan gjengen som i disse dager flytter inn i nye boliger på Hønefoss, ender opp med å betale litt i overkant av 2 millioner for sin selveide del? Et prosjekt som ligner veldig på Skavangerboligene.
«Who we are, what we'll do and what we won't"»
Bare med den forskjellen at i Kongsberg klarer vi ikke å bygge noe under 3 millioner.
«It's gonna be a long walk home» Så tar vi maratonløpet etterpå!
Ragnar Skaug
(Bruce Springsteen)
Ikke bare pårørendes ansvar ?
Som verge og pårørende setter leserinnlegget i dagens lokalavis i gang mange tanker.
Der Ragnar Skaug er pårørende til en ung voksen med funksjonsnedsettelser, er jeg verge for en kar som nærmer seg 50.
Per-Arne flyttet inn i et bofelleskap i kommunen på slutten av 90-tallet. Han eier sin egen leilighet og er straks ferdig med å nedbetale gjelden på boligen sin.
Der Skaug og to andre familier nå ser at de unge voksne ikke har råd til å eie leilighetene som Kongsberg kommune tilbyr dem, har broren min hatt økonomi til dette. I tillegg har han hatt økonomi til å pusse opp deler av leiligheten sin de siste årene med midler han har satt inn på sparekontoen sin.
Det er noe som skurrer når unge med funksjonsnedsettelser ikke har råd til å eie sin egen bolig i 2021....
I en reportasje i Laagendalsposten den 21.04 i år, står det at:
Dette er foreldre som har kjent hverandre i mange år.
Felles for dem er at de har hvert sitt funksjonshemmede voksne barn, som nå er 22 år. Barna gikk i samme klasse på Raumyr skole og fikk også ta ungdomsskolen på Raumyr skole, i en egen klasse.
I mange år har foreldrene tenkt på den dagen barna blir voksne, og skal ut av barndomshjemmet. Målet har hele tiden vært å normalisere livene så godt som mulig for begge generasjonene.
Kontakten med Kongsberg kommune har vart i noen år nå.
Derfor er skuffelen stor fordi kommunen kommer opp med et botilbud barna deres ikke har råd til.
Med fare for å være FOR subjektiv, krysser jeg fingre og tær og håper det løser seg til det beste for alle parter.
Avslutter med det Ragnar Skaug -som med hjelp av Springssteens ord så godt beskriver siuasjonen. Ord som kanskje er aktuelle for de unge førstegangskjøperne med funkjsonsnedsettelser, oss pårørende og kommunen - akkurat nå; ?
«Who we are, what we'll do and what we won't"».
Kjære kommunepolitikere på Kongsberg: Vær så snill å bidra til å hjelpe disse fine ungdommmen til også få muligheten til å komme inn på boligmarkedet på en verdig måte!