Meg nå, den som har fibromyalgi og ME, er mer eller mindre desperat etter aktivitet. Men, uansett hva hodet foreslår blir det, med overveldende flertall, nedstemt av kroppen. Høres det litt kjent ut?

Du kan lese mer om ME her.

Fortvil ikke min aktivitetsavhengige tvillingsjel der ute. Jeg har nemlig funnet den perfekte måten og komme meg ut i naturen på, en måte som fortsatt kan få meg opp på flotte utsiktspunkt, langt inn i granskauen, eller helt på vidda: Hest!!!

Disse vakre samarbeidsvillige og flotte vennene med fire bein og hale. Ja, jeg blir sliten og får tannverk i hele kroppen, men det blir jeg jo også av å gjøre ingenting, og da blir jeg frustrert i tillegg. 

En tur på hesteryggen gir meg en stor dose «indre energi», glede og harmoni. Bare det å stelle hesten, føle på roen, varmen og forståelsen den utstråler gir et unikt mentalt friminutt.

Det handler om å tusle inn i naturen i harmoni og samarbeide, totalt forankret i nået i hvert eneste øyeblikk, ingen ting annet betyr noe. Det er rett og slett ubeskrivelig.  

Ridning er en aktivitet jeg har gjort svært lite av inntil for seks år siden. Jeg ble hestejente i en alder av 50 år!

Det startet med at jeg meldte meg på en rideleir på vakre Sulseter i Rondane. Der var det en gjeng jenter i 10-15 års alderen, og meg. Fem fantastiske dager i samvær med hestene, i form av stell, og to rideøkter hver dag. En økt på bane med instruksjon, og en tur i terrenget. Alle fikk utdelt fast hest i begynnelsen av uken, noe som ga grunnlaget for et godt vennskap og samarbeid. Den siste dagen kom en gjeng inn fra femdagerstur i Rondane, og jeg tenkte at det vil jeg også. Så senere samme sommer var jeg tilbake på Rondane tur. Ubeskrivelig fantastisk natur, trivelige og dyktige både hester og turledere, som ga en trygg og god opplevelse, selv for en fersking som meg. Jeg hadde funnet mitt Paradis! Figur 3 "Kvikken" og jeg på Rondane tur Samme høst begynte jeg på rideskole, på sprang kurs, og et halvt år etter det begynte jeg også på dressur. Sommeren etter startet jeg ferien med Rondanetur, og avsluttet den med voksenrideleiren de hadde startet opp med. Dessverre ble sprang og dressur for mye for kroppen etter hvert, og jeg har måttet korte inn Rondaneturen med en dag. Men, jeg rir fortsatt. Var på min sjette Rondanetur i sommer, og jeg har vært fire ganger på rideleir.  

For fire år siden fant jeg også Bø og Lifjell turridning.

De har fantastiske Islandshester som er lette, smidige og samarbeidsvillige. De tar meg med glede og entusiasme ut i flotte omgivelser rundt Hørte, forstad til Bø i Telemark, og på Lifjell hvor hestene står om sommeren.

I tillegg til livsglede og fantastiske opplevelser, gir det viktig pusterom fra smerter, frustrasjon, utmattethet og fortvilelse. En mulighet til å være «her og nå», et godt og trivelig friminutt.

For meg gir hesten rett og slett viktig og god livskvalitet. Den gjør det mulig for meg å komme meg ut i naturen, langt ut i naturen, og ikke minst opp i høyden. Det er nemlig der den beste utsikten finnes 😉

Dette igjen gir indre energi og en ubeskrivelig glede. Jeg får brukt kroppen på en måte som den aksepterer, så lenge jeg samarbeider med den og begrenser meg. I tillegg gjør det at jeg kommer meg ut av huset og treffer mange fantastisk flotte, trivelige og positive mennesker.

Så, med dette vil jeg oppfordre, ja faktisk anbefale deg å prøve. Det passer for alle, så grip dagen, gå på nettet og finn turridning nær deg. Begynn i det små, med korte turer:

Masse lykke til og god tur!

PS: Nei, du er slett ikke for gammel, den eldste som helt uten rideerfaring har vært med på Rondanetur var 74 år …