Tekst og foto: Jorun J Tandberg

Plutselig skiftet hverdagen gir. Fra full aktivitet til isolering i hjemmene våre, stengte skoler og hjemmeundervisning, og en tetthet i hjemmet vi ikke var forberedt på.

Mange har taklet dette kjempebra, og noen av oss har nok kjent ekstra på tettheten, og det har gått ei kule varmt. For hva er det egentlig som skjer i oss og med oss når behovet for å krangle dukker opp?

Ordet «krangling» i seg sjøl gjør noe med oss. Det er mange måter å forholde seg til fenomenet som har fått navnet krangling på. Noen viker unna, finner på andre ting og vil for all del ikke krangle. Noen jumper uti med begge beina, blir emosjonelle og utagerende, kanskje både verbalt og fysisk. Noen snakker sammen og løser opp i konflikter, og noen unngår hverandre.

En krangel er betinget av to parter, og som regel tvinges de to inn i et reaksjonsmønster som speiler hverandre. I bunn og grunn er «knirk» i relasjon noe vi opplever hele tiden. Det er en normal ting som vi alle må håndtere. Uenigheter er ofte fundamentert i forskjellige verdier. Det kan også være at man ikke forstår hverandre, snakker forbi hverandre eller ikke klarer å nå hverandre gjennom kommunikasjon. Disse mekanismene er vi mer eller mindre bevisst.

Når vi blir kranglete, er det fordi noe en annen sier eller gjør, skaper en reaksjon i oss, som igjen fører til språklig eller fysisk handling. Enten vi vil eller ikke, har vi alle sårbare punkter, temaer det er vanskelig å berøre, og også temaer som gjør veldig vondt når spesielle personer i våre omgivelser berører.

Relasjon er så mangt, det som flyter i fryd mellom to mennesker kan hyle i motstand mellom to andre. Veldig ofte er vi ikke bevisst de sårbare punktene våre. Hvem har ikke sett dynamikken mellom søsken der den ene kan erte på seg gråstein?

For å gjøre et knirk i relasjon om til en krangel, kreves en viss temperatur. Når en av partene blir sint, øker trykket i kommunikasjonen og samtalen blir destruktiv. Noen ganger vil dette munne ut i både det vi kaller munnbruk, altså bebreidelser, feilaktige negative hentydninger, bruk av sarkasme og negativt språkbruk, kalling. Noen ganger kan det da gå over i slossing.

Ladede diskusjoner der man hevder sine meninger med høy røst står i motsetning til den lavmælte, undrende samtalen der man kan bygge på hverandres innspill og gi rom for forskjellighet. I den siste kan samtalen være ledd i det å skape endringer ved hjelp av samhandling og forståelse, i den første vil man stå på hver sin tue og hevde sin rett, og det vil være konkurranse/rivalisering. Helt basalt er dette: Det er normalt å oppleve motsetninger, å ha negative følelser for hverandre, å kunne kjenne på at det blir avstand/uenigheter mellom mennesker. Det er gjerne dette som er utviklende i relasjon. Men, det betinger at man klarer å bringe det opp og kan se på det sammen. For å klare dette må nødvendigvis begge parter være motivert til å gjøre det. Det kan kreve et visst mot. Man må også beherske å få dialogen ned på et nivå der man kan være konstruktiv og samhandlende. Så hva skal til for dette? Aller først må affekten få lov å roe seg. Dette innebærer på individplan at man kan anerkjenne sine egne følelser, se at man er i sin rett til å føle det man føler. Det kan være klokt å jobbe med å se og forstå seg selv i lys av egenskaper og tidligere erfaringer. Det å kunne forstå det bakenforliggende, hvorfor reagerer jeg som jeg gjør, er til hjelp for å kunne jobbe med egen affekt og tendens til å trappe opp konfliktnivået.

Å forstå at mitt eget bidrag inn imot konflikten er avgjørende for den andre parten sitt motsvar. Skal man klare å dempe en konflikt, må begge kunne ta ansvar for konsekvensene av egne utspill. Det er ikke dermed sagt at man skal undertrykke egne standpunkt, men det å kunne servere sine standpunkt på fat som passer til serviset og resten av maten på bordet, vil være avgjørende for om man vil bli tatt på alvor og om motparten forsyner seg i passende porsjoner slik at maten blir nyttiggjort og fordøyd.

Dersom en av partene går med mye sinne eller aggresjon i seg, vil dette selvfølgelig virke inn på kommuniksjonen enten aggresjonen er rettet mot den andre eller ikke. Det å kunne gjenkjenne eget sinne og ta ansvar for det er viktig for en trygg og likeverdig relasjon. Dersom trygghet finnes mellom to mennesker, vil man kunne håndtere affekt og uenigheter uten at det skapes splid.

Det meste kan løses opp i gjennom språket, ærlighet, å tørre å ytre seg sant overfor hverandre. Når vi skaper dette i relasjon, skaper vi emosjonell bærekraft og trygghet i omgivelsene. De fleste kan oppleve en eller som regel flere ganger i livet at det kan være behov for veiledning eller hjelp til å få sortert tanker og følelser. Ved å gjøre dette legitimt, skaper vi et bedre samfunn.

Dersom det mellom to mennesker blir sånn at den ene hele tiden må gå i seg selv for å bedre kommunikasjonen og senke konfliktnivået, kan det være helt nødvendig å fjerne seg fra relasjonen. Noen ganger, egentlig ganske ofte, det spørs bare hvor oppmerksom man er på det, er det skapt negative bindinger mellom mennesker, eller også man er innviklet i hverandre.

For å ha gode, selvstendige liv, er det viktig med en løsrivelse. Slike bindinger kan være mellom familiemedlemmer eller venner, det kan også være mellom andre med tilknytning til samme miljø. En løsrivingsfase kan være langvarig eller kortvarig, alt etter hvor innviklet relasjonen er , og hvor sterke bindinger som finnes. Jeg ser på det som viktig for å skape et varmere samfunn at enhver lærer å ta ansvar for egne følelser og ikke minst eget sinne. Som tidligere sagt, dette er helt normalt, vi har alle følelser og sinne er en konstruktiv kraft når den kanaliseres på riktig måte.

Å ha språk for følelser hjelper til følelsesregulering, det hjelper også til å løse opp i konflikter og gjøre «knirk» i relasjon til viktige læringssituasjoner. Løsriving fra foreldre er en del av oppvekst og voksenliv. Dersom man har viklet seg inn i andre underveis, noe som er helt vanlig og naturlig, vil man trenge å løsrive seg eller vikle seg ut en eller annen gang. Løsrivelse er nødvendig for å oppleve et fritt , selvstendig liv.

I denne tiden kan det være fint å være oppmerksom på disse mekanismene da «knirk» og konflikt lettere vil oppstå. Dersom man klarer å løse opp i disse situasjonene på en konstruktiv måte, legger man gode grunnlag for framtida. Og

En krangel er betinget av to parter, og som regel tvinges de to inn i et reaksjonsmønster som speiler hverandre. I bunn og grunn er «knirk» i relasjon noe vi opplever hele tiden. Det er en normal ting som vi alle må håndtere. Uenigheter er ofte fundamentert i forskjellige verdier. Det kan også være at man ikke forstår hverandre, snakker forbi hverandre eller ikke klarer å nå hverandre gjennom kommunikasjon. Disse mekanismene er vi mer eller mindre bevisst. Når vi blir kranglete, er det fordi noe en annen sier eller gjør, skaper en reaksjon i oss, som igjen fører til språklig eller fysisk handling.

Enten vi vil eller ikke, har vi alle sårbare punkter, temaer det er vanskelig å berøre, og også temaer som gjør veldig vondt når spesielle personer i våre omgivelser berører. Relasjon er så mangt, det som flyter i fryd mellom to mennesker kan hyle i motstand mellom to andre.

Veldig ofte er vi ikke bevisst de sårbare punktene våre. Hvem har ikke sett dynamikken mellom søsken der den ene kan erte på seg gråstein? For å gjøre et knirk i relasjon om til en krangel, kreves en viss temperatur. Når en av partene blir sint, øker trykket i kommunikasjonen og samtalen blir destruktiv. Noen ganger vil dette munne ut i både det vi kaller munnbruk, altså bebreidelser, feilaktige negative hentydninger, bruk av sarkasme og negativt språkbruk, kalling. Noen ganger kan det da gå over i slossing. Ladede diskusjoner der man hevder sine meninger med høy røst står i motsetning til den lavmælte, undrende samtalen der man kan bygge på hverandres innspill og gi rom for forskjellighet.

I den siste kan samtalen være ledd i det å skape endringer ved hjelp av samhandling og forståelse, i den første vil man stå på hver sin tue og hevde sin rett, og det vil være konkurranse/rivalisering. Helt basalt er dette: Det er normalt å oppleve motsetninger, å ha negative følelser for hverandre, å kunne kjenne på at det blir avstand/uenigheter mellom mennesker. Det er gjerne dette som er utviklende i relasjon. Men, det betinger at man klarer å bringe det opp og kan se på det sammen. For å klare dette må nødvendigvis begge parter være motivert til å gjøre det. Det kan kreve et visst mot.

Man må også beherske å få dialogen ned på et nivå der man kan være konstruktiv og samhandlende. Så hva skal til for dette? Aller først må affekten få lov å roe seg. Dette innebærer på individplan at man kan anerkjenne sine egne følelser, se at man er i sin rett til å føle det man føler. Det kan være klokt å jobbe med å se og forstå seg selv i lys av egenskaper og tidligere erfaringer. Det å kunne forstå det bakenforliggende, hvorfor reagerer jeg som jeg gjør, er til hjelp for å kunne jobbe med egen affekt og tendens til å trappe opp konfliktnivået.

Å forstå at mitt eget bidrag inn imot konflikten er avgjørende for den andre parten sitt motsvar. Skal man klare å dempe en konflikt, må begge kunne ta ansvar for konsekvensene av egne utspill. Det er ikke dermed sagt at man skal undertrykke egne standpunkt, men det å kunne servere sine standpunkt på fat som passer til serviset og resten av maten på bordet, vil være avgjørende for om man vil bli tatt på alvor og om motparten forsyner seg i passende porsjoner slik at maten blir nyttiggjort og fordøyd.

Dersom en av partene går med mye sinne eller aggresjon i seg, vil dette selvfølgelig virke inn på kommuniksjonen enten aggresjonen er rettet mot den andre eller ikke. Det å kunne gjenkjenne eget sinne og ta ansvar for det er viktig for en trygg og likeverdig relasjon.

Dersom trygghet finnes mellom to mennesker, vil man kunne håndtere affekt og uenigheter uten at det skapes splid. Det meste kan løses opp i gjennom språket, ærlighet, å tørre å ytre seg sant overfor hverandre. Når vi skaper dette i relasjon, skaper vi emosjonell bærekraft og trygghet i omgivelsene.

De fleste kan oppleve en eller som regel flere ganger i livet at det kan være behov for veiledning eller hjelp til å få sortert tanker og følelser. Ved å gjøre dette legitimt, skaper vi et bedre samfunn. Dersom det mellom to mennesker blir sånn at den ene hele tiden må gå i seg selv for å bedre kommunikasjonen og senke konfliktnivået, kan det være helt nødvendig å fjerne seg fra relasjonen.

Noen ganger, egentlig ganske ofte, det spørs bare hvor oppmerksom man er på det, er det skapt negative bindinger mellom mennesker, eller også man er innviklet i hverandre. For å ha gode, selvstendige liv, er det viktig med en løsrivelse. Slike bindinger kan være mellom familiemedlemmer eller venner, det kan også være mellom andre med tilknytning til samme miljø. En løsrivingsfase kan være langvarig eller kortvarig, alt etter hvor innviklet relasjonen er , og hvor sterke bindinger som finnes. Jeg ser på det som viktig for å skape et varmere samfunn at enhver lærer å ta ansvar for egne følelser og ikke minst eget sinne. Som tidligere sagt, dette er helt normalt, vi har alle følelser og sinne er en konstruktiv kraft når den kanaliseres på riktig måte. Å ha språk for følelser hjelper til følelsesregulering, det hjelper også til å løse opp i konflikter og gjøre «knirk» i relasjon til viktige læringssituasjoner. Løsriving fra foreldre er en del av oppvekst og voksenliv. Dersom man har viklet seg inn i andre underveis, noe som er helt vanlig og naturlig, vil man trenge å løsrive seg eller vikle seg ut en eller annen gang. Løsrivelse er nødvendig for å oppleve et fritt , selvstendig liv.

I denne tiden kan det være fint å være oppmerksom på disse mekanismene da «knirk» og konflikt lettere vil oppstå. Dersom man klarer å løse opp i disse situasjonene på en konstruktiv måte, legger man gode grunnlag for framtida. Og som sagt, søk hjelp dersom det er nødvendig. På den måten investerer du i framtida.

Lykke til!