Tekst og foto: Gunn-Marit Uverud

Onsdag kom meldingen om at Astrid Nøklebye Heiberg hadde gått bort. En foregangskvinne av de sjeldne er ute av tida. Psykiater, president i Røde kors, regjeringsmedlem og stortingsrepresentant er bare noen områder hun etterlater seg tydlige og viktige spor.

MIN umiddelbare tanke var "Avtrykk". Avtrykk på flere plan...

Ser for meg den vevre dama med det direkte blikket. Hun sitter ved siden av meg på Litteraturhuset i Oslo. Det er sommer. Året er 2011.  Begge er vi bidragsytere til boka som blir lansert denne dagen; Avtrykk - etterlatte etter selvmord forteller  (red. Elisabeth Endsjø). Jeg er en av 21 etterlatte som bidrar med erfaringstekster, Nøkleby Heiberg har skrevet forordet. 

Les mer om boka her.

Onsdag kveld tok jeg fram boka. Bladde litt her og der... Tenkte på de andre bidragsyterne. De andre etterlatte. På de viktige samtalene vi hadde og tekstene vi skreiv... og på Astrid. Dveler ekstra lenge ved forordet. På klokskapen..  at hun var forut for sin tid - også på dette feltet:

Dette er en uvanlig bok,  Den er et resultat av prosjektet Skapende ressursgruppe for etterlatte ved selvmord, der de etterlatte har fått hjelp til å snakke om og deretter skrive om sine reaksjoner.

Prosjektet bygger på erfaringen om at veien ut av sorgen er å kunne snakke om den, skrive om den. Ved at man slipper følelsene ut i tale og skrift, blir både tanker og følelser klarere og tydligere. Forhåpentligvis vil denne erfaringsbaserte boken kunne være til hjelp for mange som ikke synes de ikke ser noen vei ut av fortvilesen.

Hun avslutter med ordene:

En avslutning kan også være en begynnelse: " Jeg forsto at livet ikke handler om å være lykkelig, men mangfoldet - gleder, lidelse og død - er det som er livet.

Det er vekst.

 Heiberg Nøkleby klargjorde  det mange av oss etterlatte hadde utfordringer med på det tidspunktet: Erkjennelsen om at en avslutning kan være en begynnelse og vekst. NÅ veit jeg at hun hadde rett.

Å omdanne de vonde erfaringene sine til noe som kan kommuniseres, og brukes av en selv og andre, skriver skrivelæreren vår i den samme boka. Hmm....... Nesten 10  år etter erkjenner jeg at sånn blei det også.

Jeg hadde med meg en hvit, steilende hest i kirka på begravelsesdagen. Jeg  satt på første rad og knuga på hesten, mens salmen "Alltid freidig når du går" susa utenfor den glassklokkeaktige verdenen jeg var i. Verselinja som sier "..dø om så det gjelder" satte seg hardt og brutalt i ungdomskroppen min. Kista blei båret ut. Denne rare følelsen av uvirkelighet og at dette ikke var meg, satt sterkt i kroppen. 

Jeg så ansiktene til naboene med så mye smerte og tårer. Jeg møtte noen av blikka. Min nesten 14-årige kropp forsto mye, tenker jeg nå.

Kjøreturen til kirka den dagen er lagret for alltid i hukommelsen min. Jeg ser flagga som flagget for oss, på en måte. Bygda var så fin denne dagen i begynnelsen av mai. Og de hvite husa på gårdene virket hvitere enn jeg kunne huske å ha sett dem før. 

Utdrag fra boka