Tekst og foto: Jorun J Tandberg 

Påsken i fjor la faktisk grunnlaget for denne bloggen. Jeg hadde meldt meg på skrivekurs i Italia, og på klosteret i Umbria hos den norske bestyrerinnen Live ble Gunn-Marit og jeg romkamerater og dermed ekstra godt kjent.

Temaet var livsfortellinger, og den norske forfatteren Merete Morken Andersen ledet oss med fast og stødig hånd gjennom svært spennende temaer. På den uken vi var der, utvidet min livssfære seg voldsomt gjennom møter om livsinnhold og livsfortellinger med de andre kursdeltakerne.

Jeg er ikke av de som reiser mest. I mitt liv har tid og penger i all hovedsakelighet gått til å skaffe meg kunnskap. Et slikt formål passet meg derfor midt i blinken. I år hadde jeg meldt meg på et liknende kurs, også det i Nord-Italia. Dette er selvfølgelig avlyst, og påske og vår tilbringes i heimen.

Av en eller annen grunn går tankene mine til min farmor. Kanskje fordi hun var min første livsfortellingslærer, og jeg har lyst til å skrive fram noe av min barnlige relasjon til henne, som i stor grad er knyttet til nettopp det kjente og kjære, nære, natur og tilhørighet.

Min farmor, eller bestemor som vi kalte henne, bodde i en toroms leilighet i annen etasje i samme hus som oss. Hun var, sett gjennom mine øyne i barndommen, god og rund, raus, tydelig og gammel. Aller mest var hun nok gammel. Hun hadde sine plager og var dårlig til beins. Som voksen fortstår jeg at dette handlet om at hun aldri hadde spart seg.

Fra hun ble enke som 34-åring da min bestefar døde etter tre dagers sykeleie med polio, sto hun og de to barna som da var 8 og 9 år på bar bakke. I de magre 30-årene måtte man som aleneforsørger være både kreativ og sta for å skaffe tak over hodet og mat på bordet. Hun var stolt og verdig, en verdighet som hennes omgivelser bar preg av. Dessuten var hun også lettlivet og hadde en sterk og befriende evne til å le av seg selv. Jeg husker hvordan det var å være hos bestemor.

Når mamma og pappa var som Guder i mitt barndoms rike, var bestemor en hel Institusjon. Å være hos henne, var aldri å være overlatt til seg selv. Hennes ånd fylte rommet, og jeg følte at jeg alltid var sammen med henne. Det var et vi. Jeg ble aldri overlatt til meg selv mens hun gjorde andre ting. Nei, passet hun meg, så var det et vi. Vi spilte vri åtter ved kjøkkenbordet. Hun leste for meg, sang for meg og fortalte om sitt liv. Jeg satt som fortryllet og hørte på. Spesielt når hun fortalte om sitt liv, sin oppvekst, og hvordan hun opplevde disse tingene, var jeg lutter øre. Jeg elsket det.

Noen ganger danset vi på kjøkkengulvet. Hun ville lære meg å danse gammeldans. Jeg tror aldri noen gang jeg opponerte eller kranglet med henne. Jeg visste hvordan hun ville ha det, og da gjorde jeg sånn. Jeg trengte aldri spørre.

Aller mest husker jeg bestemors nærvær ute. Hun hadde stokk og en stor hvit anorakk. Jeg var ofte med henne og ruslet småturer, og siden hun ikke var så sprek, måtte vi stoppe og hvile. Fornemmelsen av bestemor, eller rettere sagt den store damen inni den hvite anorakken ved siden av meg på en stein eller sittende på dørstokken til et gammelt skur like nedi veien. Sola som varmet, bestemors trygghet, følelsen av treverket mot de små fingrene som fant noe å kjenne og pirke på. De små fingrene som også kjente hver stein og hvert tre omkring barndomshjemmet. Jeg husker fornemmelsene av vår i skogen. Den skogen jeg var helt trygg i også alene.

Godkvaetreet vi gikk tur forbi og pappa tok kniven og skar av en bit som jeg hadde i munnen en stund for å kjenne om det var godkvae eller rennedrit, som han kalte det, var det godkvae ble det tyggegummi i munnen. Mauren i maurtua som det var fristende å legge en pinne bort til for å se hva den gjorde med den. Fuglene, blomstene og bekken, alt dette som var mer enn nok å være venn med i mitt barndoms rike. Når jeg enda hadde en bestemor som var tryggere enn tryggheten selv, smilte livet.

Kanskje er det ikke tilfeldig at disse tankene kommer fram denne påsken som vi alle må holde oss i ro. Jeg har også minner som ikke er gode, men i dag var det disse gode minnene som ville frem. Kanskje for å minne oss på å ta vare på det nære og kjære.

Min bestemor mistet sin livsledsager i en epidemi. Hun mestret livet videre og ga meg i kraft av sitt liv og sin livsvisdom en sterk og drivende ballast. Jeg tror hun tidlig så meg, forsto hva jeg trengte.

Og ja, jeg måtte til Italia for å erfare noe og utvide mitt livsrom. Denne reisen har utvidet mitt livsrom her hjemme og skaper ringvirkninger i form av min interesse for ord og historie, samtaler og mennesker. Jeg vil gjerne ha mer av det. Og jeg kan tenke meg å reise mer i framtida. Ikke så mye bare for å reise og feriere, men for å finne det genuine i de stedene jeg reiser til. Bli kjent med kulturen. Forstå menneskene og hvordan de tenker. Smake på maten og oppleve omgivelsene. Men jeg må det ikke. For påsken i år har vært vandring på stier i nærområdet, jeg har funnet genuine plasser og kjent lukta av barndommens vår.

Jeg har vært mer sammen med den nærmeste familie enn på lenge. Dette gir meg faktisk ballast til å lære mine barnebarn hvis jeg skulle være så heldig å få noen, viktig kunnskap om nærmiljø og tilknytning. Selv om Umbria er fantastisk fint, så er det her jeg lever, og det er her min tilhørighet skal være størst.