Siv Helen har vært innom flere yrker - her er hun bonde. (1990 - 1994). Foto: privat
Omstillingskompetanse
Tekst: Gunn-Marit Uverud
For tolv år siden leste jeg ei bok som gjorde sterkt inntrykk på meg. Den heter "Kjærligheten spør ikke - den bare er" . Les mer her
Leseopplevelsen kom omtrent samtidig med mitt personlige møte med min egen "sjels mørke natt". Å lese om opplevelser som hadde likheter med mine egne, gav noe annet enn jeg fikk fra det offentlige helsevesenet forståelsen om at vi er flere som kjemper. At det er håp. At dette kommer fra et menneske som har vært der jeg er. OG at hun opplever å ha blitt et helere menneske.
Siden den gang har Siv Helen vært medforfatter på boka " Drøm i våken tilstand ( 2013).
Med stor interesse har jeg fulgt med på hva Siv Helen har skrevet om forskning, behandlingsformer og omstillingsprosesser innen psykisk helsefeltet. OG ikke minst hennes erfaringer med å bruke skriving og kunst som terapi.
På Omstillingsbloggen ( Lenke til bloggen.) skriver hun bla.;
Gjennom skrivingen skjer det en bevisstgjøring ved hjelp av uventede indre dialoger.
Siv Helen. Foto : privat
Oppbruddets time
Så mange oppbrudd,
nye mennesker,
nye navn,
nye steder,
nye landskap,
nye dialekter,
nye språk.
Noen blir bare en parentes.
Andre blir en lysende
stjerne
å se tilbake på.
Den kommer igjen,
lengselen etter
noe annet,
noe nytt.
Oppbruddets time,
igjen og igjen,
haster jeg til nye steder,
nye mennesker.
Igjen, og igjen,
når jeg ikke lenger
kan puste fritt,
eller nye eventyr
ligger der framme.
Av Siv Helen Rydheim Juni 2020
Omslagsbilde til boka "Drøm i våken tilstand" ( 2013) . Siv Helen er medforfatter og kunstner.
Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern
På Mikrobloggen 23. juni 2020 skriver Rydheim ;
Fanget av fortidens mareritt
Jeg er en av de som frontkolliderte med psykiatriens maktutøvere.
Vi er mange som har gjort det. Og dessverre kommer det stadig flere etter oss. Mange av oss har aldri kommet over det. Jeg mener vi må snakke om en maktutøver som forvolder skader.
Når en skade oppstår, kan den som oftest repareres, men det betinger at den som forårsaker skaden påtar seg ansvaret, og i det minste bærer på skyld og Anders Behring Breivik hadde og har fortsatt mye større grad av rettsikkerhet og ivaretakelse av menneskerettighetene enn det en helt vanlig pasient i psykiatrien har.
Selv om sykehuset innrømmer feilbehandling, så kommer ikke en som har vært pasient på tvang i psykiatrien noen vei med klager. Vi blir vanligvis ikke trodd av folk flest. Om vi blir trodd, blir det bortforklart som «et enkelt tilfelle». Hvorfor? Virkeligheten er kanskje ikke mulig å ta inn?
Det er enklere å hive seg på en bølge for eller imot noe som skjer i andre land. Bare ikke i Norge, bortsett fra når det gjelder naturvern og dyrevern. Menneskevern? Nei, det trenger vi ikke, innbiller altfor mange seg i Norge.
Å være fanget av fortidens mareritt gjør at det å leve «her og nå» er problematisk. Jeg blir ofte dratt tilbake til situasjoner inne på lukket avdeling. Flash-back kalles det. Og jeg dras tilbake til maktesløshet når jeg leser om andres streven etter å få god hjelp.
Mennesker med psykiske helseproblemer er en utsatt gruppe mennesker. Dessverre anerkjennes det i liten grad. Vi kan ikke angripe enkeltpersoner, bare «systemer». Noen har ansvaret for «systemene», men ingen påtar seg dette ansvaret.
Jeg hadde en stund et visst håp til Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg, men det håpet svinner, dessverre. Felleskapet med andre utsatte kan paradoksalt nok være både livgivende og energitappende. Vi utsatte er like forskjellige som folk flest, selv om vi har den felles erfaringen at vi har frontkollidert en eller flere ganger med maktutøverne i psykiatrien, har vi ulike grader av skader etter kollisjonene. En annen faktor er at vi allerede bar på ulike grader av skader før frontkollisjonene.
Årsakssammenhengene til hvorfor noen får psykiske helseproblemer har det blitt litt mer interesse for, men fortsatt i altfor liten grad. Erfaringene med maktutøvelsen i psykiatrien blir bare en bekreftelse på tidligere erfaringer der maktesløsheten har vært total.
Altfor ofte føler jeg meg fanget av fortiden både fra det som har skjedd i barndommen og etter at jeg ble voksen Jeg har inntrykk av at mange som har sitt arbeid i psykiatrien gjør så godt de kan, men når rammebetingelsene og lovverket ikke er bedre, så er det kanskje ikke så merkelig at det i mainstream psykiatri ikke skjer nødvendige endringer.
Noen gir «det lille ekstra». Hadde det ikke vært for det, så ville resultatene vært enda dårligere for mange av de utsatte.
Siv Helen har motatt den prestisjetunge Prisen til fremme av ytringsfriheten av psykisk helsevern i 2013.
Et jordbærstelle i Hurdal
Det som gir meg håp for framtida er det arbeidet jeg har ved Hurdalsjøen Recoverysenter, hvor mennesker får hjelp på andre måter enn i mainstream psykiatri.
Vi har et jordbærstelle i Hurdal. Reportasje om Hurdalsjøen recoverysenter finner du her.
Dessverre får vi stadig meldinger om at noen av de som ønsker å komme til Hurdal for å få behandling, ikke får muligheten. Det blir trenert av de som skal gjøre rettighetsvurderinger.
De får ikke muligheten fordi den offentlig ansatte spesialisten de ber om rettighetsvurdering fra mener at vedkommende ikke trenger den type behandling det er mulig å få ved Hurdalsjøen Recoverysenter.
Ifjor ble jeg ansatt ved Hurdal Recoverysenter. Dette er det første offentlige behandlingstilbudet i Norge hvor man tilbyr medisinfri behandling.
Slik kan det ikke fortsette. Mange av de som kommer til Hurdalsjøen Recoverysenter har så dårlig erfaring med mainstram psykiatri at det fremstår som noe av det verste som har hendt dem i livet. Hvor mange unødige kamper skal mennesker, som har nok med å holde hodet over vann, måtte ta?
Her kan du lese hva Siv Helen skriver om Recoveryakademiet - bl.a om Helene sjekker inn
Erfaringsformidlingsbloggen avslutter med å takke Siv Helen for alt arbeidet hun har nedlagt innen psykisk helsefeltet - og ønsker henne lykke, lykke til med alt!