Tekst: Jorun J.Tandberg 

I kontakten med enkeltmennesker og familier er det umulig for oss hjelpere å aldri bli berørt.

Mange kan nok tenke at den profesjonelle hjelper har avstand til sine pasienten sine, og i liten grad blir emosjonelt berørt av arbeidet. Som ung kunne nok også jeg tenke dette. Med år og erfaring ser jeg at det beste arbeidet gjør jeg når jeg tør å berøres og på den måten er følelsesmessig tilgjengelig.

Selvfølgelig må dette balansere i hvert enkelt møtepunkt, slik at jeg kan beholde posisjonen som hjelper og ta ansvar for det arbeidet jeg utfører.

Samtidig veit jeg at når jeg kan støtte meg på pasienten, slik at han eller hun får veilede meg i arbeidet jeg utfører, gir jeg en bedre hjelp. På den måten får jeg også lære fra hvert enkelt møtepunkt med mine pasienter, og disse blir mine viktigste samarbeidspartnere.

Vi samhandler i likeverd, og pasienten hjelper meg å hjelpe seg.

Jeg vil påstå at det er uungåelig å være hjelper og medvandrer uten å møte mennesker eller være i situasjoner der man blir dypt berørt.

Vi som er profesjonelle hjelpere har også private liv og livstemaer som utfordrer oss, og som er mer eller mindre smertefulle. Noen ganger kan problematikker treffe oss på en måte som gjør at vi må bruke tid på å gå inn i oss selv og bearbeide, finne nye perspektiver.

Slik jeg tenker nå, er det her vi finner ekte profesjonalitet. Det å kunne klare å hjelpe seg selv, eller ta imot hjelp for å jobbe seg gjennom disse flaskehalsene, og tilegne seg nye innsikter og perspektiver som ved neste korsvei kan hjelpe andre pasienter eller familier på flere nivåer neste gang man møter problematikken igjen.

Du lurer kanskje på hvordan dette kan gjøres? Det er sikkert mange svar på det spørsmålet, men egentlig gjøres det vel med å møte seg selv på samme måte som man møter og hjelper pasientene. Ved å gå inn i det smertefulle, se med vennlig og kjærlig blikk på seg selv, trøste seg selv og aller mest søke å forstå seg selv og egen smerte.