Tekst: Jorun J. Tandberg 

Vi setter hverandre fri

Vi fødes inn i relasjoner, vi vokser i og med relasjoner, og de relasjonene vi opplevde som barn er for alltid meislet inn i våre sinn som våre første relasjonserfaringer.

Disse relasjonene er skapende for all ettertid i et menneskes liv. Mønstrene fra relasjoner med andre barn i barnehage og skolealder blir sittende, som dype grøfter gravd i vår enda ikke ferdig utviklede hjerne, og disse tankemønstrene vil bli sittende som umodne og ubevisste resten av livet hvis vi ikke kommer i en situasjon der vi er nødt til å «tette grøfta».

Disse relasjonene holder en gjerne i gitte handlings- og kommunikasjonsmønstre. Dette kan være svært smertefullt. En sunn basis i et forhold er å sette hverandre fri. Dette innebærer å gi den andre valgmuligheter i sitt liv, å jobbe seg bort fra de samarbeidsformene som ikke lenger fungerer, finne nye mer konstruktive former.

I det «selvstudiumet» jeg beskreiv i «God sommer»-innlegget i bloggen, har jeg kommet dit hen at det å sette fri er nesten det motsatte av å «stå på sin rett».

Det som ligger mellom mennesker, må løses mellom mennesker. Selvkjærlighet er viktig i det å sette fri, men ikke selvkjærlighet i form av å «stå på sin rett». Mer den ydmyke selvkjærligheten som holder egen overlevelse høyt, og tar de valgene som gjør at man har det godt med omgivelsene uten å trigge hverandre for mye.

Vi må komme dit hen at når jeg har det godt, så har de rundt meg det godt, og jeg tror vi må ta ansvar for hverandre på en slik måte at vi tar oss tid til å løse opp i de sammenvoksningene som gjør at når jeg har det bra så har en annen i nær relasjon det vondt.

«Å ville hverandre vel» er grunnleggende. Når det å ville hverandre vel er en verdi som også blir uttrykt i handling, og man holder tett om seg selv i egenkjærlighet og selvmedfølelse, tror jeg man er på vei til å skape et bedre og mer bærekraftig samfunn.