Tekst: Jorun J. Tandberg

Året 2020 blir stående i historien som koronaåret.

Vårens isolering har gitt oss muligheten til å vende blikket innover.

Siden jeg er opptatt av at vi ikke kan se omverdenen gjennom andre sine øyne, lurer jeg fælt på hva som ligger i mitt eget sansefilter.

I den siste tiden har jeg hatt mange samtaler som omhandler hva som er ekte... og ut fra det, har jeg med meg en undring om hva som skjer hvis jeg åpner opp og sanser uten å tenke så mye.

Hvis jeg åpner sansene og legger bort det forutinntatte, hva skjer da? Det jeg allerede har merket, er at jeg noen ganger ikke kan kjenne meg igjen i omverdenen sine speilinger av meg.

Den neste tanken er at jeg kanskje må rydde opp i mitt eget, og bli tydeligere i hvem jeg er, slik at speilingene blir bedre å være i.

Under er et lite dikt der jeg har prøvd å uttrykke noe av dette:

Hva ser du egentlig når du sier at du ser meg?

Hva ser jeg egentlig når jeg sier at jeg ser deg?

Ser du hårsveisen og klærne mine? Kjenner du parfymen min?

Hvis vi skal virkelig se hverandre tror jeg vi må møtes i et blikk.. Jeg må nemlig se deg.

Ikke ditt ytre men øynene som speiler sjelen.

Som viser meg hvem DU er.

Hvordan har du det spør vi gjerne

Vi trenger ikke det.

Øynene forteller. Kjære deg SE MEG-

Møt blikket mitt og undre deg over hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

Å se med nye øyne... blir du med?

Jorunn J. Tandberg , juli 2020